Livet på timeplanen

For deg som har barn i skolen

Snakk med barnet ditt om selvmord

Barn og unge lærer stort sett om selvmord via venner, media og vil ofte overhøre samtaler mellom voksne som ikke er beregnet på barn. Barn trenger saklig informasjon om selvmord fra trygge voksne. Ved å snakke med barn om selvmord viser du at dette er et tema det kan snakkes åpent om i familien.

Tre myter om selvmord
Selvmord og smitte

Dersom du er bekymret for barnet ditt

Det kan være flere grunner til at du blir bekymret for barnet ditt. En bekymring kan enten vokse over tid eller komme fordi du har en mistanke om at noe har skjedd.

Det er ikke uvanlig at barn unngår å fortelle foreldre om hva som plager dem eller hva de har vært utsatt for. Evne til å sette ord på følelser er avhengig av modenhet og alder; jo yngre barnet er desto større sjanse er det for at uro, ubehag, angst eller frykt kommer til uttrykk gjennom atferd. Tenåringer kan stenge foreldre ute og avvise forsøk på kontakt. Barn og unge kan fantasere om reaksjoner dersom de forteller hva de føler og tenker. De kan være redde for å bli straffet, få kjeft, ikke bli forstått eller at foreldrene selv kommer i vanskeligheter, enten overfor politi, skole eller barnevern.

Foreldre kan oppleve fortvilelse, frustrasjon og sinne når kontakt med eget barn ikke skaper trygghet og gir oppklaring i en bekymring man kjenner på. Følelse av maktesløshet som forelder kan være vond. Dersom man ikke har kjennskap til hvor man kan henvende seg for å søke råd eller veiledning kan dette på sikt skape en uheldig dynamikk i familien.

En bekymring kommer ofte som en «dårlig magefølelse», en anelse om at noe ikke er som det skal. Du kan for eksempel bli bekymret hvis:

  • barnet ditt gjør eller sier noe du reagerer på og som ikke er vanlig at barnet gjør
  • barnet har en atferd eller en språkbruk som du ikke kjenner igjen
  • barnet blir uvanlig taust og trekker seg unna situasjoner som vanligvis forbindes med noe positivt som for eksempel sosial omgang med venner, fritidsaktiviteter, skole

Mange barn som opplever noe ubehagelig eller vanskelig viser ikke tydelige tegn på at de har blitt utsatt for noe. Hendelser som kan føre til endret atferd eller oppførsel  

  • vold eller overgrep
  • mobbing og trakassering (fra medelever, fra andre i omkretsen rundt barnet, fra voksne)
  • utestengelse
  • trusler (direkte eller mer skjulte trusler)
  • tap av omsorgspersoner (som ved dødsfall, alvorlig sykdom, skilsmisse)
  • nye familiekonstellasjoner (mor eller far finner ny partner, gifter seg på nytt, får barn)
  • tap av venner (etter for eksempel konfliktsituasjoner, sjalusi, nye gruppedannelser, flytting)
  • brudd med kjæreste

De kan også oppleve usikkerhet rundt:

  • egen seksuell legning, kjønnsidentitet
  • religionstilhørighet
  • familietilknytning (som adopterte barn)

Det finnes ingen utfyllende liste over mulige utløsende situasjoner eller hendelser og det er viktig å vite at situasjoner som voksne kan definere som bagatellmessige, kan oppleves livsviktige for barn og unge.

Barn og unge kan gi ulike tegn og signaler når de har det vanskelig. Noe er også aldersavhengig og kan sammenfalle med normalutvikling, som for eksempel overgang til pubertet.

Dersom du observerer følgende, kan det være grunn til å ta det videre enten med barnehage/skole, skolehelsetjenesten, eller fastlege.

  • barnet endrer atferd enten brått eller over tid
  • trekker seg tilbake
  • blir innesluttet og trist
  • gråter og viser motstand mot å gå i barnehagen eller på skolen
  • fremstår engstelig eller redd
  • går fra å være utadvendt til å bli innadvendt
  • har utagerende atferd, blir sint, skriker, slår, kaster gjenstander
  • har seksualisert atferd, er opptatt av kjønnsorganer, vil snakke om rumpe, tiss, tegner seksuelle handlinger
  • får nye venner som du ikke involveres i
  • viser risiko-atferd på nett som chatting med fremmede, seksualisert atferd (for eksempel legge ut bilder av seg selv naken eller andre handlinger som vekker din bekymring)
  • endrer bruk av sosiale medier som sletting av profiler, bruker mindre tid på eller unngår sosiale medier
  • endrer klesstil som bruk av store gensere som skjuler kroppen
  • har sår eller kutt på armer, lår, mage som ikke lar seg forklare

Kroppslige signaler

Observerbare endringer kan også være knyttet til hva barnet eller ungdommen uttrykker gjennom kroppslige signaler som ikke tidligere har vært tilstede

  • Klager over vondt i magen
  • Mye hodepine
  • Vondt i ryggen eller muskler og ledd
  • Eksem og utslett som oppstår plutselig
  • Mye trøtt og utmattet
  • Mindre appetitt eller overspiser
  • Går mye ned eller opp i vekt

Følelsesmessig og sosiale signaler

  • Har vansker i relasjon til andre som for eksempel havner ofte i konflikter eller trekker seg unna venner
  • Konsentrasjonsvansker
  • Oppmerksomhetsvansker
  • Urolig og rastløs
  • Irritabel

Hvis barnet forteller deg om vonde hendelser

  • Det er fint om du tar deg tid til å lytte, noen ganger krever det en porsjon tålmodighet fra foresatte da barnet eller ungdommen ikke umiddelbart forteller hva som er galt
  • At du viser at du er der for barnet skaper trygghet
  • Prøv å ikke vær dømmende eller belærende
  • Om du tar barnets utsagn på alvor så kan det hjelpe dere som familie til å få avklart hva som har hendt

Du kjenner barnet ditt best.

  • Ikke vær alene med bekymringen din.
  • Ta kontakt med barnehage eller skole og fortell om dine bekymringer, spør om det er observert endringer hos barnet av personalet, om det har vært samtaler mellom personalet, om det har vært rapporteringer til ledelse.
  • Dersom det også er bekymringer i barnehage/skolen/SFO så be om et møte for oppklaring.
  • Skolehelsetjenesten kan også involveres og således være en viktig støttespiller.
  • Det er personalets ansvar å sørge for at ledelsen er orientert og involvert.
  • Be om at møter blir referert slik at du har anledning til å kommentere i etterkant, samt samle nødvendig dokumentasjon.
  • Som forelder skal du involveres i tiltak som iverksettes. Bli enige om hva dere bør gjøre videre for å hjelpe barnet, og hvem som bør involveres i det videre arbeidet.
  • Det kan være til støtte å få én kontaktperson du kan forholde deg til og snakke med på telefon og epost.
  • Avdekkes det behov for mer hjelp så kontakt fastlegen for eventuelle henvisninger til spesialisthelsetjenesten.
  • Hvis du har mistanke om at barnet ditt er utsatt for vold eller seksuelle overgrep skal du melde bekymring til politiet eller barnevernstjenesten.
  • Politiet har egne fagpersoner som er eksperter på samtaler med barn.
  • Prøv å unngå å google symptomer på nett da dette kan skape mer usikkerhet og utrygghet hos deg som forelder. Ta kontakt med fagkyndige og helsepersonell som kan gi deg konkrete tilbakemeldinger og råd.

Se også:

Du som har barn i skolen vil også kunne finne nyttig informasjon i lenkene under.

Del denne siden:

RVTS Vest © 2019