Når en elev mister en av sine nærmeste i selvmord

Dyregrov (2008) mener en beredskapsplan bør inneholde følgende punkter ved en elevs tap av forelder eller søsken:

1. Foresatte bør informeres om at det er utviklet en beredskapsplan, og at rektor eller kontaktlærer bør informeres ved dødsfall i en elevs nærmeste familie (Dyregrov, 2008). Det er hjemmets oppgave å informere skolen dersom en person i nær familie er død, imidlertid kan dette i blant utebli ved store kriser i familien.   Noen ganger er dødsfallet kjent for skolen før kontakt etableres, for eksempel via sosiale medier. Dersom skolen indirekte får vite om hva som har skjedd, vil vi anbefale at det tas aktiv kontakt mot hjemmet, bruk den lærer som kjenner barnet og familien best og unngå at de blir kontakter av flere forskjellige lærere. Tidlig kontakt mellom lærer og elev kan gjøre første skoledag enklere for sørgende. Lærere som kontakter eleven viser omtanke og ønske om å hjelpe eleven (Dyregrov, 2006).

Denne første kontakten har til hensikt å: (Dyregrov m.fl. 2018)

  • Formidle til hjemmet at skolen vil møte eleven med forståelse – dette signaliserer at skolen har omsorg for eleven
  • Vise at skolen har en gjennomtenkt «plan» for elevens retur
  • Fremme samspillet med elev og familie, slik at elevens ønsker i forbindelse med retur til skolen tas hensyn til.
  • Avtale møte med elev/familie for at returen skal bli tilfredsstillende
  • Husk på at familier har ulike behov
  • Skape en forventning om at eleven returnerer til skolen så snart som det er mulig, men at de vil legges til rette for at det skal være plass til sorgen, og at oppgaver i skolen tilpasses situasjonen

Skolen må samle informasjon om det som har hendt fra foreldre, venner eller andre pårørende (Silverman, 2000). Skolen bør være oppmerksom på dødsfall som rammer elever i skolens ferier (Ropstad & Tønnesen, 1998). Johns (2000) mener skolen bør åpnes som et samlingssted hvor elever og lærere kan møtes i slike tilfeller, fordi skolen er et naturlig samlingspunkt for unge elever. Imidlertid er det viktig å ikke glorifisere dødsfallet, det vil si at man ikke gjør mer ut av et selvmord enn man vil gjøre om dødsfallet handler om sykdom, ulykke eller andre ting.

(Dyregrov m. fl. 2018)

Elever i sorg forteller at venner trekker seg unna fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre. Enkel informasjon fra lærere til medelever om hvordan de kan støtte både ved retur til skolen og over tid kan motvirke ensomhet og tilbaketrekning.

Her er noen praktiske råd som kan inngå i informasjonen:

  • Ta aktivt og tidlig kontakt – ikke unngå den som har mistet.
  • Vis at du bryr deg, og still opp over tid.
  • Unngå å ta kontakt av nysgjerrighet. 
  • Hør om han/hun ønsker å snakke om det som har hendt? Noen ønsker ikke det, andre vil gjerne fortelle igjen og igjen.
  • Reaksjoner er svært forskjellige, noen reagerer lenge og sterkt, andre lite. Ha tålmodighet med dem som strever lenge.
  • Hvis din medelev sier nei takk til å snakke om tapet, så er det ok. Men, det er ok å spørre om igjen en annen gang.
  • Foreslå sosiale aktiviteter, sport, sammenkomster, turgåing og annet.
  • Husk at selv om det er viktig å kunne snakke om tapet, så er det også viktig å kunne ha det som før. Det kan være til hjelp å ha det artig, og å le sammen. Det gir pauser i sorgen.

Hva bør du unngå å si, og hva kan du alternativt si?

  • Ikke si: Jeg vet hvordan du har det – alternativ: Jeg tror ikke det er mulig å forstå hvordan du har det, men jeg vil forsøke.
  • Ikke si: Jeg har også opplevd å miste noen, så jeg vet akkurat hvordan du har det. Si heller: Jeg har også mistet noen, men det er en stund siden nå, så det kjennes ikke så vondt lengre. Men kanskje jeg kan forstå litt om hvordan du har det. Ikke si: Det kunne ha vært enda verre.
  • Ikke si: Sånn må du ikke tenke (føle) – alternativ: Det er lett å tenke sånn, men det er viktig å lage mottanker også.
  • Ikke si: Ring meg hvis det er noe – alternativ: Jeg ringer deg for å høre hvordan det går.
  • Ikke si: Går det bra? – alternativ: Kanskje du synes at jeg spør deg for ofte om hvordan det går? Hvis du ikke vil at jeg skal spørre, så bare si ifra.

2. Før klassen informeres om medelevens situasjon, bør den etterlatte eleven være med på å avgjøre hva det skal opplyses om og måten dette skal gjøres på (Dyregrov, 2008). Dyregrov (2006) mener det kan være uheldig å la psykologer eller prester ta den vanskelige samtalen med klassen, da dette undergraver lærerens spesielle posisjon. Lærere er eksperter på å formidle kunnskap til barn og unge.

Den første samtalen mellom kontaktlærer og elev er svært viktig for å sikre at eleven opplever god ivaretakelse. Eleven må selv velge hva som skal fortelles til klassen og andre medelever, og om han ønsker å delta i formidling av denne informasjonen. Det er stor variasjon om hvilken rolle eleven ønsker å ha; noen elever vil helst fortelle selv, mens andre vil være til stede, noen vil komme med tilleggsinformasjon ut over det lærer formidler, mens andre ikke vil si noe og noen orker ikke å være til stede. At elev deltar og selv legger rammer for hvordan situasjonen skal håndteres på skolen gir opplevelse av kontroll i en situasjon hvor tilværelsen kan oppleves som «ute av kontroll». (Dyregrov m. fl. 2018). Unge etterlatte ønsker ofte at læreren skal stå for meddelelsen, men enkelte ønsker å fortelle selv. Det er ikke alle etterlatte som ønsker at det samtales om dødsfallet. Etterlatte pleier å tillate meddelelsen når de får vite viktigheten ved slik informasjon (Dyregrov, 2006). ”Fikk gått på skolen og hadde et møte med læreren og fortalte absolutt alt. Og hun fortalte det i klassen sånn at det ikke skulle være noen spørsmål når jeg kom tilbake igjen. Det var ganske fint” (Dyregrov, 2006a:28). I tillegg er det fint å fortelle eleven hvilke regler som gjelder for fravær, for tilpasning av prøver, m.m., dette for å sikre at eleven blir kjent med hvilke rettigheter han har og få en forutsigbarhet på hva som vil skje i den første tiden fremover. Minst en representant fra skolen, helst klasseforstander, bør stille opp i begravelsen (Dyregrov, 1994).

3. Lærere må respektere at sorg ved tap av nær familie er en tidkrevende prosess, som kan medføre redusert arbeidskapasitet over lengre tid. Eleven vil ha behov for ekstra støtte i lang tid (Silverman, 2000; Dyregrov, 1994). Sorgens innvirkning på hele etterlattes funksjon, medfører konsekvenser for skolesituasjonen. For mindre barn kan returen være helt uproblematisk. (Dyregrov m. fl. 2018) og de ønsker ofte lærers omsorg ved retur, mens eldre barn og ungdommer kan være redde for å skille seg ut. Ungdommer kan oppleve et dilemma ved at de på den ene siden ikke ønsker å skille seg ut, men samtidig ønsker å bli sett i den nye situasjonen de er kommet i. For dem er det helt vesentlig at lærer

  • ikke gjør dem mer synlig enn de ønsker ved å rette fokus mot dem, som for eksempel daglig møte dem med «Hvordan går det med deg i dag?»
  • På en diskre måte sikrer at de forstår at de ikke er glemt, at de ses av lærerne og at det er forståelse for at sorg kan ta lang tid (Dyregrov m. fl. 2018).

Sekundære tap følger ofte i kjølvannet av tapet av en forelder eller andre nære. Deltap, som redusert familieøkonomi og sosial isolering, medfører vanskelige situasjoner i etterkant av tapet. Dødsfall bør sees som en serie av hendelser som vedvarer en stund etter dødsfallet, og ikke som en enkelthendelse. La eleven selv bestemme hvor mye han/hun ønsker å snakke om tapet, men la vedkommende vite at du er der og lytter ved ønske og behov for noen å snakke med (Dyregrov, 1994). Å lære elevene gode kommunikasjonsferdigheter, snakke og lytte kan bidra til å forebygge mot kompliserte sorgreaksjoner (Sheras, 2000). Det kan være hensiktsmessig med jevnlige møter mellom lærer og elev. Dette øker lærerens mulighet til å følge med i elevens sorgprosess, også i et lengre tidsperspektiv når sorgen ikke uttrykkes like sterkt som i tiden like etter dødsfallet.

(Dyregrov m. fl. 2018)

Omsorg og støtte

  • Lag en oppfølgingsplan for eleven helt fra starten av. Sørg for at den deles med andre lærere som møter denne eleven. Legg vekt på at lærere som er i kontakt med eleven har en felles forståelse og holdning til eleven og at de vet hvordan eleven ønsker å møtes.
  • Ha et månedlig møte med eleven de første 6 månedene for å høre hvordan det går og hva som trengs å justeres.
  • La eleven slippe aktiviteter som gir uønsket oppmerksomhet mot han/henne. Tillat mer passivitet i en periode.
  • Tillat at eleven tar en timeout og får forlate klasserommet om han/hun ønsker det.
  • Gi varsel til eleven om tema som berører alvorlig sykdom, død, traume osv. skal tas opp i timen.
  • Pass på at du bryr deg over tid – strekk deg ut mot eleven selv om du tidligere har blitt avvist.
  • Om eleven sliter merkbart med kontakten mot medelever, trekker seg unna andre, eller endres seg mye som person, så bør det sikres at han/hun får psykologisk oppfølging.
  • Vær oppmerksom på at sorgen kan komme tilbake med fornyet styrke i særlig sensitive perioder, så som rundt konfirmasjonen, den dødes fødselsdag og dødsdag, m.m. Anerkjenn slike dager, snakk med eleven og gi rom for sorgen inntil hverdagen vender tilbake.
  • Når eleven skal videre til ny skole, bør det i samarbeid med elev og foreldre sikres at den nye skolen er informert om situasjonen, selv om det har gått flere år siden dødsfallet.

Pedagogiske tiltak

  • Følg med på faglig utvikling. Hvis eleven er gammel nok til at det settes karakterer, så vurderes pedagogiske tiltak/ekstratiltak om flere karakterer svekkes.
  • Ikke gi feedback på absolutt alle mindre feil – det kan være demotiverende.
  • Aksepter at det for mange er vanskelig med konsentrasjon og hukommelse. Det kan vedvare over tid.

(Dyregrov m. fl. 2018)

«En rekke studier har vist at skoleprestasjonene til elever som har mistet en nær person svekkes (Dowdney et al., 1999; A. Dyregrov, 2004; K. Dyregrov, 2009). Nylig er det vist at de som mister foreldre i barndommen har 26 prosent mindre sjanse for å få en universitetseksamen (Høeg et al., 2018). Elevene sliter spesielt med konsentrasjon og hukommelse, slik at læring går senere enn normalt (K. Dyregrov, 2006).

Noen mulige forklaringer er:

  • Svekket motivasjon. Det kan være den forelder som vanligvis motiverer eleven til innsats som dør. De kan også tenke: Hva er vitsen med å bruke så mye energi på skolearbeid når jeg likevel kan være død i morgen?
  • Påtrengende minner eller fantasier forstyrrer konsentrasjon og hukommelse. Minner kan bryte tankebaner, forstyrre søvn og svekke læringsevne.
  • Tristhet og savn kan senke tanketempo og gi manglende overskudd og energi. Kroppen kan forbli i beredskap, noe som tapper energi og svekker konsentrasjon og læring.
  • Sosial tilbaketrekking. Barnet kan trekke seg bort fra andre. Det kan svekke samarbeid om skoleaktiviteter (lekser) med medelever.
  • Foreldre kan selv slite med sorg og posttraumatiske reaksjoner og blir mindre tilgjengelige for støtte i skolearbeidet.»

4. Hold foresatte oppdatert om elevens situasjon på skolen (Dyregrov, 1994). Samarbeid og god kommunikasjon mellom skole og sørgendes familie er viktig. Foreldremøter med foreldre og lærere er en god ide. Like etter dødsfallet bør skolen holde et møte med eleven og dens foresatte for å kartlegge hvordan partene ønsker tiden som kommer. Etter en måneds tid bør det avholdes nok et møte for å sikre at eleven er tilpass med skolens arbeide i møte med sorgen (Johns, 2000; Sheras, 2000). Lærere må lytte aktivt og tilrettelegge situasjonen ut fra sørgendes ønsker, grunnet etterlattes varierte behov og ønsker. Det er viktig å ha rom i  beredskapsplanene, slik at hver enkelt situasjon blir avgjørende for måten situasjonen håndteres på. På den annen side opplever noen lærere at beredskapsplaner er for generelle, slik at den ikke bidrar til direkte støtte i møte med sørgende elever (Eriksen, 2006). Svært detaljkrevende beredskapsplaner kan medføre at lærerne følger prosedyrene mer mekanisk og lettere glemmer elevenes individuelle behov.

Avslutning

Gode oppfølgingsrutiner og god hjelp fra skolen kan fremme elevenes utdanningspotensial og bremse skjevutvikling.  

Del denne siden:

RVTS Vest © 2019