Livet på timeplanen

«Sant du sier det ikke til noen?»

Tekst: Anne Marie Ulvolden og Anne Marita Milde / RKBU Vest, NORCE

Mange unge forteller ikke om alvorlige hendelser som skjer i livene deres. Dette gjør at voksne ikke kommer i posisjon til å kunne hjelpe, støtte, og veilede.

Det kan være at de ikke forteller om overgrep, mobbing, deling av nakenbilder på nett, vold og andre former for vonde og alvorlige opplevelser. Kanskje føles det så skamfullt at de velger å skjule det for omverdenen. Dette kan utløse tanker om at livet er uutholdelig. For noen kan det utvikle seg til tanker om at døden er et alternativ, og i ytterste konsekvens at selvmordstanker blir til handling enten i form av selvmordsforsøk og/eller selvskading. 

Slike hemmeligheter holdes ofte skjult for voksne, men deles gjerne med nære venner. Venner påtar seg dermed mye ansvar og bekymring for andres liv og helse. Vi må lære de unge at det er forskjell på å sladre og å vise omsorg når de forteller til voksne at de bærer på vonde hemmeligheter.

Hva er gode og vonde hemmeligheter?

I møte med ungdom er det viktig å skille mellom hva som er gode og vonde hemmeligheter. Gode hemmeligheter kan vi holde for oss selv, men vonde hemmeligheter bør ikke fortsette som hemmeligheter. Gode hemmeligheter gjør at man føler seg glad og trygg, og er opplevelser man gru-gleder seg til å fortelle noen. Det kan være en forelskelse, dagen man opplever å ha fått menstruasjon, eller det første kysset. Vonde hemmeligheter gjør at man føler seg redd, trist, sint, og lei seg, og er opplevelser man gruer seg til å fortelle noen om. Vonde hemmeligheter bør brytes. Da er det nyttig for oss voksne å vite hvordan vi kan snakke med ungdom som har en hjelperrolle overfor en venn.

Ungdomslivet er i seg selv en utfordrende periode

Unge lever hektiske og kompliserte liv. Det er ikke lett å forholde seg til en stadig mer kompleks og utrygg verden. Det er mange inntrykk fra sosiale medier, med fokus på alt fra individualisering («me-myself-and I») og egne prestasjoner til krigen i Europa og en økende global trusselsituasjon. Mange unge har en sterk bekymring for fremtiden, og flere sliter med å finne mening i livet. Mye uro i kulturen vi lever i skaper engstelse i kropp og sinn. De fleste av oss opplever øyeblikk der verden faller sammen, og det blir klart at meningen med livet ikke kommer av seg av selv. Den må vi samskape. Som ung oppleves meningstapet sterkere, og kan kjennes uendelig tungt og uhåndterlig. Man føler seg fremmed i verden og strever med tilhørighet. Dette kan gi tanker om at livet ikke er verdt å leve.

Oppfattelsen av tid er også annerledes for en ung hjerne under stress, hvor det å se fremover og øyne håp kan virke umulig. I tillegg har unge langt mindre erfaring med problemløsning enn oss voksne. Mange vet ikke hvor de kan få hjelp, hvordan be om hjelp, og har heller ikke alltid tillit til voksne eller tro på at noen i det hele tatt kan hjelpe dem. De kan oppleve kriser sterkere og mer intense enn voksne, og skjønner ikke nødvendigvis at slik det er nå, ikke er ensbetydende med at det alltid vil være slik.   Belastninger kan derfor fort bli overveldende og uhåndterlige, og den psykiske smerten kan føles uløselig. Når man kommer i en form for hjelpeløs tilstand, kan man oppleve både panikkangst og depresjon. Selvmordstanker trer ofte frem når den psykiske smerten ikke lenger er til å bære. Når ungdom velger å dele livssmerte og vonde tanker med en venn, kan dette være hensiktsmessig dersom det skaper et rom for refleksjon og opplevelse av gjensidig støtte. Men om mottaker kjenner det overveldende, utrygt og belastende, kan det å holde på hemmeligheter få uønskede konsekvenser.

Å bære andres liv

For en ungdom i krise, er det ikke alltid lett å vite hva som er klokt å gjøre. Det er lettere å vende seg til en person man har tillit til, som en god venn, heller enn foreldre eller andre voksne.

Venner som får en hjelperrolle, kan oppleve å få innblikk i vonde hemmeligheter, som handler om selvmordstanker eller trusler om selvmord. I tillegg får de gjerne beskjed om at hemmeligheten ikke må fortelles videre. Den som skal hjelpe settes i kraftig alarmberedskap som går utover daglig fungering, søvn og generell livskvalitet. Man blir selv nedbrutt, bekymret og engstelig. Ungdommer som får del i vonde hemmeligheter, svarer ofte telefoner og meldinger om natten, eller ringer hver morgen for å sjekke om en venn lever.  

Det er ikke lett for en ungdom å vurdere om trusler om selvmord er et rop om hjelp eller handler om noe annet. I tillegg er det vanskelig å skille mellom det å være en nær og trofast venn som holder det en lover, og det å vise omsorg gjennom å fortelle til andre voksne som kan gi avlastning og støtte.

I klasseundervisning kan det være nyttig å gi ungdom kunnskap om å sette grenser for seg selv i forhold til hva de skal holde på av andres hemmeligheter. Ungdom har generelt en sterk lojalitetsfølelse til sine venner, og blir ofte sittende alene med for store byrder. Noen blir lett fanget i relasjonen og ser ikke at det er uheldig å bli en taus beholder av andres negative opplevelser.

Skolehelsetjenesten og andre voksne i skolen må være tydelig overfor elevene at dersom de får informasjon om at en venn vurderer å ta sitt eget liv eller selvskader, skal de ikke, og har de ikke lov til å holde dette for seg selv. Venner skal ikke ta ansvar for å holde andre venner i live.

Kathrine Fedøy mistet sin beste venninne i selvmord like før hun fylte 17 år, og beskriver det slik:

Følelsen av å kjenne at du ikke får nok luft i lungene når du trekker pusten. Når du føler deg alene om å forsøke å holde hodet over vannet på en som ønsker å drukne, da drukner du nesten selv også. Vi hadde nok trengt at noen voksne grep inn. Marta trengte mer hjelp enn jeg kunne tilby, og jeg satt med et ansvar som veide så altfor tungt på skuldrene mine.

Kilde: Levestories

Vi vet samtidig at ungdom hjelper hverandre gjennom å snakke om angst, depresjon og selvmordsatferd. For noen kan hjelperrollen gi en god følelse, det å være betydningsfull for andre kan oppleves positivt og gi en form for indre og ytre belønning. Samtidig kan det for noen være vanskelig å håndtere.

Ungdom er spesielt utsatt for sosial påvirkning, det er en periode hvor man skal løsrive seg og bli uavhengig. Det foregår en sosial reorientering hvor prøving og feiling er en del av selvutviklingsprosessen hvor de lærer å ta beslutninger, verdivalg, tenke konsekvenser, og finne tilhørighet (se for eksempel Romer, Reyna & Satterthwaite, 2017).   

En amerikansk studie om ungdommers erfaringer med å hjelpe venner som har det vanskelig, viser betydningen av det å søke hjelp og støtte fra voksne i forhold til grensesetting og mestring av negativt stress (Roach, Thomas, Abdoli, Wright & Yates, 2020). Direkte sitat fra konklusjonen til forfatterne er som følger:

Helping a friend with mental health concerns can be challenging yet rewarding. Nurses should be aware of this role that some adolescents undertake and include the friends of adolescents with mental health concerns as part of plans of care.

Roach, Thomas, Abdoli, Wright & Yates, 2020

Lærere i skolen kan møte denne problematikken ved å løfte den inn i klasserommet og bruke ungdommenes eget engasjement for hvordan løse etiske dilemma. I undervisning kan de få anledning til å reflektere over mulige valg samt over mulige utfall av de valgene de foreslår. Det kan åpnes for en støttende dialog hvor ungdommene opplever validering og forståelse for å havne i slike dilemma heller enn velmente råd om hva man skal eller bør gjøre. Ungdommer er i stor grad i stand til å ta imot det som kan gi dem andre og nye konstruktive erfaringer.

Påvirkning gjennom medier

Ungdommer lever i en digital hverdag hvor store deler av tiden tilbringes på sosiale medier.  Påvirkere eller «influensere», bloggere og artister kan være viktige rollemodeller for unge mennesker, og deres budskap har stor påvirkningskraft på holdninger og handlinger. Dette har vi sett i forhold til åpenhet rundt selvmord, men det som deles kan også legitimere å pålegge andre ansvar og skyldfølelse selv om det ikke er intensjonen.   

Ett eksempel er artisten TIX sin tekst i sangen «Hvis jeg forlot verden»:

Hvis jeg forlot verden, ville du
Finne en måte å få tiden til å snu?
Ville du? Ville du?
Yeah, yeah, yeah, yeah
Hvis jeg forlot verden uten deg
Ville verden vært den samme uten meg?
Uten meg, uten meg

Hva er det du kommer til å huske
Hvis jeg plutselig sluttet å puste
Tenk å elske noen mer enn man elsker livet

Tar en kule for deg baby, tømmer hele magasinet

I en ungdomskultur kan det herske harde sanksjoner for å avdekke andres hemmeligheter. Det er adoptert nye ord og uttrykk fra amerikanske gangstermiljø og fra musikksjangre; som for eksempel «snitch» (tyster). Ungdom kan oppleve å bli mobbet, truet, hetset på nett, og/eller utestengt fra fellesskapet dersom de får dette stempelet. «Snitch» er definert av ungdom som et skjellsord når konsekvensene av det å snitche er store, som det å fortelle andre om stjeling, rus, mobbing eller slåssing. Ungdom overvåker hverandre, og dette krever oppmerksomhet, tid og energi. Skolene melder om at dette oppleves som et problem både av skolepersonell og foresatte. Det er færre hendelser som avdekkes og som burde vært håndtert av voksne. Det er et pågående forskningsprosjekt ledet av førstelektor ved Universitetet i Sør-Norge Rakel Rohde Næss som heter «Er du snitch er du ferdig». Mer informasjon om dette temaet er publisert på Youtube i forbindelse med Forskningsdagene 2021, og på Apple Podcast «Snitching. Opp med pæra!». Elevene som er intervjuet, forteller at de ønsker temaet løftet frem i undervisningen. De vil snakke om det, og hvordan det påvirker dem.  

For unge som strever med psykisk uhelse, kan en slik ungdomskultur oppleves utrygg og uforutsigbar. Det kan være mye trøst i musikk eller chatte-tråder på ulike plattformer som letter på følelsen av å være alene («ingen andre har det som jeg»).  Unge strever ofte med historien om seg selv; «hvem er jeg?», «hva er meningen med meg?». De trenger å snakke om eksistensielle tema, både med jevnaldrende og voksne, for å finne håp og løsninger. Det kan være nyttig å snakke med ungdommer om hvilken kultur som rår der hvor de er, og hvordan de opplever sanksjoner i forhold til det å tyste.

Det er viktig å nevne at gjennom musikk kan man også få formidlet budskap som omhandler nytten av å fri seg selv fra det å holde på hemmeligheter, som kan gjelde seg selv så vel som andre. Et eksempel er artisten Mary Lambert’s sang “Secrets” hvor hun forteller om sin egen overvekt og bipolare lidelse. En lytter har skrevet følgende i kommentarfeltet «This song probably kept me alive at some point in middle school».

Betydningen av relasjoner

Det er en balansegang å gi ungdom kunnskap og verktøy som kan være til nytte når de møter på livets utfordringer, uten å fremstå belærende eller med «ovenfra-og-ned-holdning». Vi voksne har også behov for kompetanse på relasjoner, det å bygge tillit og allianse, og ikke minst hvordan vi skal fremstå med troverdighet og empati.

I podcasten vår «Kunsten å leve» har vi en prat med Linda Thomassen fra RVTS Vest som har skrevet en masteroppgave om relasjonskompetanse.

Betydningen av relasjoner kan inngå som et tema i klasseundervisning. Da kan ungdommene diskutere hvor grensene går for å holde noe hemmelig, hva de selv kan gjøre for å bryte en ukultur med mobbing og trakassering av jevnaldrende som blir stemplet «snitchere» og hvordan de kan styrke klassemiljøet. Ungdommene kan også diskutere hva de tenker om støtte fra voksne når de har behov for hjelp, og hva som skal til for å hjelpe seg selv og en venn. Noen ganger trenger ungdommer en anledning til å sette ord på utfordringene de står i, og veiledning på hvordan sortere tanker og følelser i det som kan være en kaotisk situasjon.

Dersom vi voksne avdekker at en ungdom holder på hemmeligheter som angår andres liv og helse er det viktig å lytte tålmodig og ta ansvar for relasjonen til den som forteller. Det kan være hensiktsmessig å være tydelig på at det er tillatt å ha det vondt, at det kan oppleves som et uløselig dilemma, men at å oppsøke hjelp handler om at man viser omsorg for en venn heller enn sladring og tysting. Det å fortelle betyr ikke at man er mislykket eller et dårlig menneske. Vi kan alle være en medvandrer til en venn som har det tungt, men ingen kan ta ansvar for en venns valg.

Å holde på vonde hemmeligheter er en misforstått lojalitet og en tillært atferd, derfor er det mulig å gjøre noe med det.  Vi kan gjennom å være rollemodeller lære barn og unge at det er mulig å bryte vonde hemmeligheter ved å omdefinere det til omsorg og det å våge å bry seg om andre.

Kilder:

Roach, A., Thomas, S.P., Abdoli, S., Wright, M. & Yates, A.L. (2021). Kids helping kids: The lived experience of adolescents who support friends with mental health needs. Journal of Child and Adolescent Psychiatric Nursing: Official Publication of the Association of Child and Adolescent Psychiatric Nurses, Inc. 34(1):32-40. DOI: 10.1111/jcap.12299. PMID: 33244848.

Romer, D., Reyna, V. F., & Satterthwaite, T. D. (2017). Beyond stereotypes of adolescent risk taking: Placing the adolescent brain in developmental context. Developmental Cognitive Neuroscience, 27, s. 19–34. https://doi.org/10.1016/j.dcn.2017.07.007

RVTS: Korleis samtale med barn om vanskelege ting – Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging (rvtsvest.no)

«Sant du sier det ikke til noen?»